Sted:  Chamonix, Frankrike – Aosta, Italia – Frankfurt, Tyskland

Dato:  16. – 25. august 1991

 

Vi reiste fra Oslo en solfyllt august. Stig hadde supplert oss med en svær Chevrolet Van og Svend stilte opp med sin Peugeot 605. Flere kjærester, koner og samboere så litt bekymret ut der de tok farvel med sine. Hva kom til å hende guttene på denne turen tro?  Bestige europas høyeste fjell er vel ikke helt fritt for farer…

 

Vi byttet på å kjøre og endte raskt opp dit vi skulle, kun med diverse småstopp underveis, utålmodige som vi var på å komme frem.

 

Stig og Per-Ivar, som hadde vært på Sardinia sammen, skulle komme dagen i forveien og fikse overnatting til alle sammen. Ingen hadde tenkt på at det var august og fellesferie i hele sydeuropa – ikke en eneste seng var å oppdrive når de endelig kom frem etter å ha haiket fra grensen mellom Italia og Frankrike og til Chamonix. Dagen etter stilte de opp på turistkontoret, men fikk klar beskjed om at senger for 10 personer kunne de bare glemme. Flaks skal man ha, og akkurat når de kom frem til luken, ble det avbestilt – ja nettopp 10 plasser – som guttene umiddelbart booket. Vi bodde i et stort, vakkert ”Alpehus”, og kunne ikke ha det bedre.

 

Men, det var dette fjellet da. De autoriserte guidene tok ikke ansvaret for mer enn 2 personer av gangen, og dyrt var det også. Velviljen økte ikke akkurat når de spurte om vi hadde hatt mye topptrening på forhånd, og vi svarte at vi var på toppen der borte – 3800 meter høy -  i går”. ”Hvor lang tid brukte dere opp, da?” ”Like lang tid som gondolen brukte”, svarte vi. I en sportsforretning fikk vi et tips om en gammel kar på nesten 60 år som kunne være ledig, og vi sporet umiddelbart opp gubben. Skal han gamlingen der henge med oss opp til toppen tenkte vi, men akk så feil vi tok...

 

Været viste seg å kunne bli et problem., Det var ikke snakk om å prøve seg på toppen hvis været vi hadde fortsatte. Heldigvis, natt til tirsdag, så det ut til at det ble en mulighet, men da måtte vi være raske. Utstyr ble kjøpt, leid eller lånt mellom oss. Alt var på plass og vi tok siste gondol fra Chamonix tirsdag kveld opp til Aiguille du Midi (Départ: 1 030 m - Arrivée : 2 317 m).

Midt opp i fjellet er det bygd et herberge, som vi fikk plass på sammen med andre klatrere. Vi spiste kveldsmat og gikk til sengs. Allerede her møtte noen problemer. Å få sove i denne høyden viste seg problematisk, og flere ble høydesyke. Men det ble uansett ikke mye søvn på noen av oss for, kl. 0200 var det frokost og avmarsj. Det var viktig å komme tidlig opp på toppen mens det ennå var kaldt, for rasfaren økte utover dagen. Andre klatrere hadde startet litt før oss og var et stykke underveis allerede. Vi kunne se lysene fra hodelyktene deres der de snirklet seg oppover som en lysorm i det fjerne.

 

På herberget hadde vi delt oss inn i to taulag. Gutta i ett av lagene måtte skrive under en avtale med guiden om at de gikk på eget ansvar, for guiden sa han hadde  strukket seg vel ved å ta ansvaret for de 5 han selv ledet i sitt eget taulag i stedet for kun to personer som var det normale.

 

Rundt 4700 moh – bare litt over 100 høydemeter igjen til toppen – begynte høydeproblemene virkelig å melde seg. Et par av gutta var så kjørt at de ikke orket mer, og ville snu. Per-Ivar, som var vår tolk, tok ”en spansk en” og sa at guiden fortalte at hvis én ga opp så måtte alle snu av sikkerhetsmessige grunner. Med det presset på seg valgte de to å trosse smerter og plager og fortsette for ikke å ødelegge turen for alle de andre. Det guiden egentlig sa, var at det var uproblematisk, men at vi da bare måtte gå samme veien ned igjen i stedet for den veien han egentlig hadde tenkt å gå. Flott, vi var underveis igjen.

 

Rundt kl 1000 nådde vi toppen! Det var sinnsykt flott, sol, vindstille og 12 kulde grader. Stor forskjell fra Chamonix sentrum som samme dag hadde 26 varme grader! Vi hadde nådd europas høyeste topp på 4810 moh. Normalt er det 10% av de som prøver som ikke kommer opp.

Vi reagerte forskjellig; en sovnet på et blunk da han satte seg, og måtte vekkes til lagbildet.  En annen satte seg ned og brakk seg på grunn av høydesyke. Mange greide ikke å spise, men noen fikk såvidt tvunget ned litt sjokolade og drikke. Litt etter litt kom vi til hektene, jublet litt over å ha nådd vårt mål.

 

Å gå nedover med stegjern var nesten verre enn oppover. Lårmusklene var ikke akkurat glad for bratt nedoverbakke. Vi gled litt i hvert skritt. Snøen var løsere og det var begynt å bli varmt. Noen prøvde faktisk å gå baklengs en stund for å avlaste litt, men det var ikke noe å satse på.

På veien ned traff vi andre som fortsatt var på vei oppover. Av dem hadde en person totalt kollapset.

 

Vi krysset en isbre full av sprekker og steder man kunne falle igjennom, så vi måtte gå varsomt og sakte frem.

Etter hvert som høydesyken slapp taket og vi så enden på turen, ble det litt mer konkurranse over det å komme først frem til en etterlengtet kald brus i kiosken som sto ved gondolen vi skulle ta de siste meterne ned til Chamonix. Guiden vår kom selvfølgelig aller først. Han spratt som en fjellgeit nedover og satt og nøt ”en kald en” da vi andre ankom. Guiden var virkelig imponert, han hadde ikke trodd alle ville komme til toppen da vi startet.

 

Selvfølgelig ble det hele avluttet med en skikkelig feiring i Chamonix kvelden etter. Vi lempet noen turister som så etter overnatting opp i en fontene, vi nude-nattbadet i bassenget utenfor byens casino, måtte gjemme oss når det lokale politiet plutselig dukket opp, og skålte med ”den grønne og den gule”. Men vi greide å komme ut av det med klærne og æren i behold.  Kåre fant etter hvert igjen både brillene sine (på bunnen av bassenget hvor vi nattbadet) og lommeboka. At en av gutta våknet i skiboksen på Chevrolet’en og resten i parken ved parkeringsplassen var nesten å ta som en selvfølge. 

 

Turen hjem gikk raskt. Det ble et kappløp for å nå fergen over til Sverige.

Underveis hadde vi likevel en kveld i Frankfurt.

 

 

Deltakere: Henning Almestrand, Svend Dahle, Sverre Gaasrud, Einar Golberg, Kåre Hauklien, Geir Arne Malones, Stig Arne Mellerud, Helge Snilsberg,  Per-Ivar Stokkmo, Trond Morten Aavik