Sted:   Sel – Otta – Sjoa

Dato: 29. – 31. august 1986

 

Etter mange særdeles ekstreme partys fant gutta ut at det var på tide med en like ekstrem tur ut i det grønne. Camel Extreme hadde sin jomfrutur 29. august 1986. Da alle, bortsett fra Jan Erik Berg, kom fra Lillehammer (Helge Snilsberg, Per-Ivar Stokkmo, Kåre Hauklien), falt det helt naturlig å utforske Gudbrandsdalen. Hver enkelt av oss hadde solid bakgrunn i det norske forsvaret, så det skulle ikke stå på evnen til å overleve under noen som helst forhold.

 

Det var kun de fire som ble nevnt over som kunne starte fredag kveld. Bjørn Jørstad og Torbjørn Olsen møte oss dagen etter. Geir Olsen og Trond Morten Aavik sluttet seg til oss på søndagen. Alle deltakerne var oppsatt med forsvarets materiell fra topp til tå.

 

Fredagen nærmet seg og alt var pakket og klart. Kl 0100 zulu natt til lørdag, reiste vi fra Lillehammer med kurs for Sel. Stridsprovianten og knappe-dukene til 7-dukeren var på plass. Det sprutregnet, men stemningen var ikke redusert pga slike detaljer. Planen nå var å finne fram til et kryptisk punkt i lendet som så ut som en fornuftig overnattingsplass, i alle fall på kartet. Regnet silte ned og temperaturen var som den skulle, småkaldt og rått i beste feltånd. Bilene ble parkert kl 0300, og med sekken på ryggen forsvant vi inn i bushen på kompasskurs. Etter 3 timers marsj oppover endeløse bratte fjellsider med regnet piskende i ansiktet, får vi plutselig se et lite fjellvann. Samtidig stoppet det å regne, og vi fikk lønn for strevet.

Gapahuken settes opp og alt av stearinlys tennes og plasseres rundt vannet. Litt av et syn. Etter at nattmaten er fortært er vi fulle av beundring over oss selv, kompasskurs i bekmørke, sinnsykt terreng, gjennomvåte og fulle av iver over å ha gått rett på målet for natten.

 

Etter omtrent 2 timers søvn startet vi opp igjen kl 0600. Teltdukene veide nå 3 ganger så mye som dagen før, men pytt. Etter noen timers marsj kom vi fram til rappelleringspunktet. Hvem var det som kunne noe om kart og høydekurver? Veggen vi skulle ned var 150 m med et sinnsykt overheng. Vi la oss utover kanten for å få et inntrykk av ruten ned, men dette var sjanseløst. I stedet fyrte vi av et arsenal med knallskudd og røykgranater utover stupet. Gud bedre for et inferno. På vei ned ved siden av veggen, som var så bratt at vi skled ned, møter vi røykveggen som hadde lagt seg i bunnen av dalen. Gjennom røykteppet skimter vi en svartkledd kar som lurer på hva i h….som skjer. Etter å ha godsnakket litt med lensmannen må vi haste av gårde for å rekke neste checkpoint, der Bjørn og Torbjørn skulle møte oss. Vi traff dem på Otta, som avtalt.

Det var noe ekstremt som manglet. Vi måtte spisse pakningsplanen noe. Nærmeste gård ble oppsøkt og vips var den komplett, levende høner i to pappesker. Dette var planlagt for vi hadde fått en rask innføring av kokka på Breiseth hotell i Lillehammer hvordan vil skulle slakte og tilberede høner. I tillegg hadde vi lært å koke suppe av reinsmose.

 

Hvis natten forut var ekstrem, tok kveldens og nattens nye tur helt av. Pappesker på ryggen fulle av høner, godt bardunert på ryggsekken, med godt humør og fandenivoldske blikk bar det rett til værs. F.. så mange bratte skrenter det var i denne h…. dalen, var noen av kommentarene. Når vi endelig kom til topps etter 8 timers knallhard jegermarsj i kroppen, var det rett inn i gapahuken og soveposene.

Søndag morgen var det tungt å komme seg ut av posen, men tidsplanen var knallhard. Vi skulle møte Trond og Geir i Sjoa for å rafte om noen små timer. Grillede høner til frokost? Ehh, nei.

 

Før marsjen fortsatte vasket vi av oss blod og svette i den iskalde fjellbekken. Trond og Geir lo godt av felthistoriene som ble servert, men misunte oss ikke gnagsårene våre. Det var deilig å duve nedover de ekstreme bølgene og strykene i Sjoaelven etter en lang fysisk happening i området. ”Bye, bye baby” og ”Dishwasher” er stryk som vi alle vil huske.

 

På vei hjem, skjedde det noe ”magisk”. Mange av oss som reiste tilbake til Lillehammer, hadde fått sansen for noe som skulle vise seg å være begynnelsen på noe som skulle bli helt spesielt. Et unikt fellesskap som skal styrke bånd og bygge broer. Alle i CX i dag er glade for den pågangsmot pionerene fra 1986 utviste, og at tradisjonene er blitt ivaretatt siden.                                                                         

 

Deltakere: Jan Erik Berg, Kåre Hauklien, Bjørn Jørstad, Geir Olsen, Torbjørn Olsen, Helge Snilsberg, Per-Ivar Stokkmo, Trond Morten Aavik